Filosofi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Filosofi^[a] er et intellektuelt fag som kritisk stiller de mest grunnleggende sporsmal: <>, <>, <>, <>, <>, <>, <> og lignende sporsmal. Filosofi er knyttet til sporsmal om eksistensen, kunnskap, verdier, fornuft og sprak, og skiller seg fra andre mater a arbeide med slike problemer ved kritisk og systematisk tilnaerming som bygger pa rasjonelle argumenter.^[2][3]

En filosof har sin bakgrunn i den greske vismann i antikkens Hellas. Filosofen er den som soker kunnskap ved logisk spekulasjon og observasjon framfor a stole pa overleverte mytiske eller mytologisk tradisjoner. Vestens filosofi oppsto i antikkens Hellas hvor det omfattet studiet av all kunnskap i samtiden, og ble saledes ogsa begynnelsen pa vitenskapen. Fra filosofien ble ulike disipliner etter hvert skilt ut: logikk, matematikk, psykologi, sosiologi og andre, som egne kunnskapsomrader og arbeidsomrader. Som en konsekvens av dette kan man i dag si at filosofien forst og fremst studerer de problem og begrep som ikke behandles av de andre vitenskapene, selv om filosofien grenser opp til disse og tidvis ligger til grunn for dem.

Siden Aristoteles har filosofien vaert delt opp i praktisk og teoretisk filosofi. Malet for de praktiske vitenskapene er handling, mens malet for de teoretiske vitenskapene er viten eller kunnskapen i seg selv. Siden renessansen er ogsa faget filosofihistorie kommet til. Den teoretiske filosofien inndeles ofte inn i erkjennelsesteori, metafysikk og vitenskapsfilosofi. Den praktiske filosofien inndeles ofte inn i etikk, metaetikk, politisk filosofi og estetikk. Logikken behandler de formelle forutsetningene (premisser) for at slutningen (konklusjonen) skal vaere korrekt, og spiller en sentral rolle i filosofisk diskusjon. Filosofi grenser mot andre fagomrader som eksempelvis lingvistikk, psykologi og pedagogikk. I dagligtale kan <> benyttes i en losere og bredere mening, som i sammensetningen <> eller <> i meningen et sammenhengende tankesystem, en ideologi eller en filosofisk skole/retning. Begrepet filosof betegner generelt en person som beskjeftiger seg med filosofi. I moderne tid vil filosofer ofte ha universitetsstudier i filosofi, men begrepet kan ogsa betegne personer med annen bakgrunn som arbeider med filosofiske temaer. Historisk har mange filosofer vaert utdannet i andre fag som teologi eller jus, og begge disse fagene har beroringspunkter med filosofi.

Nar sporsmalene er abstrakte, sa menes det at man forsoker a se pa bort fra de ulike aspektene ved det man behandler for a komme frem til en renere forestilling. Det kan for eksempel vaere en forestilling som sirkelen i sin alminnelighet eller et begrep som <>. Ved abstraksjon forsoker vi a lose forestillingen eller begrepet fra sin konkrete omstendighet og gi det en allmenn behandling.

Abstraksjon er et sporsmal om grad, og et fullstendig abstrakt sporsmal er stilt i form av kategorier som ikke synes a vaere en del av en annen kategori (Ordet kategori anvendes av Aristoteles pa de mest abstrakte begrepene).

Hvis sporsmalet om hvorfor epler faller til jorden (konkret omstendighet) stilles sa er det vitenskapelig sporsmal, hvis derimot sporsmalet om hvorfor det finnes hendelser (abstrakt kategori) sa er det et filosofisk sporsmal.

Det er mennesker som bedriver filosofi, og mennesker er rasjonelle skapninger. Menneskenes soken etter kunnskap er basert pa forestillingen om at verden kan gis en rasjonell forklaring pa eksistensielle sporsmal. Er vare erfaringer bare skyggebilder av atomer? Eller: Bygger vare erfaringer pa bruddstykker som kan settes sammen vitenskapelig til a beskrive var virkelige eksistens? Finnes det en grunnleggende og opprinnelig grunn og arsak?

Filosofiens soken etter sannhet er noe som skjelner filosofien fra mange beslektede omrader innenfor menneskets tanker. Fiksjon, myter og kunst vil kunne inneholde sannhet, men ikke i den forstand at deres sannhetsgehalt kan vurderes pa bakgrunn av faktisk sannhet. Det betyr ikke igjen at de forkastes fordi de ikke kan sette frem argumenter. I filosofi er det derimot slik at sannhet strukturerer fagdisiplinen. Gyldighet defineres normalt innenfor sannhet, og et gyldig argument er ikke et argument der premissene er sanne og konklusjonen er usann.

Selv de som bestrider at filosofiske sporsmal har svar bestrider ikke dette, og selve <> av at de ikke kan gi svar pa sporsmalene er bare gjort mulig ved soken etter et sant svar.

Det er mulig a dele inn filosofien pa forskjellige mater.

Eksempelvis deler Stoikerne og Epikur inn filosofien i logikk, fysikk og etikk.

Den mest vanlige inndelingen i nordisk filosofi er likevel den som stammer fra Aristoteles og Kant. Siden Aristoteles har filosofien vaert delt opp i teoretisk og praktisk filosofi. Vi kan med Kant si at de teoretiske vitenskapers mal inneholder reglene for forstanden (viten), mens de praktiske vitenskaper inneholder reglene for viljen (handling). Siden renessansen er ogsa disiplinen filosofihistorie kommet til, men regnes vanligvis til filosofiens grunnlagssporsmal og innforing.

Den teoretiske filosofi deles ofte opp i

• erkjennelsesteori / epistemologi,
• metafysikk / ontologi,
• vitenskapsteori / vitenskapsfilosofi,
• sprakfilosofi / semantikk og
• logikk.

Den praktiske filosofi deles ofte opp i

• verditeori
• etikk
• estetikk
• politisk filosofi
• rettsfilosofi
• religionsfilosofi

Men ogsa for eksempel kulturfilosofi, historiefilosofi, pedagogisk filosofi kan regnes hertil.

Filosofi grenser mot andre fagomrader som f.eks. lingvistikk, sosiologi, psykologi og pedagogikk.

Se hovedartikkel: Filosofiens historie

• Se hovedartikkel, Antikkens filosofi

Vestlig filosofi regner sin opprinnelse til oldtidens Hellas.

De forste filosofene var forsokratikerne som ogsa karakteriseres som naturfilosofene, og det er vanlig a regne Tales fra Milet som den forste, og etter ham folger de andre to innenfor den miletiske skole Anaximander og Anaximenes.

Etter disse forste vokser filosofien frem, Pythagoras som opprinnelig var fra Samos, men som bosatte seg i Sor-Italia, i Kroton. Det er vanlig a betegne hans filosofi som orfisk da den var preget av bade tallmystikk som matematikk.

Etter Pythagoras kom Xenofanes, som ogsa bosatte seg i Sor-Italia, Heraklit fra Efesos, Parmenides fra Elea i Sor-Italia og Empedokles fra Akragas pa Sicilia.

Etter den orfiske filosofien kom de sakalte atomistene med Leukippos fra Milet og hans elev Demokrit fra Abdera i Thrakia.

Heretter fulgte Sokrates, som vendte filosofien bort fra naturen og mot mennesket. Sokrates' elev var idealisten Platon og dennes elev var Aristoteles, som forsvarte empirien mot idealismen. De tre regnes som oftest for vestens forste store filosofer.

I stor grad var hellenismens filosofer videreforte av de klassiske filosofer, og det var retninger mer enn enkeltpersoner som star frem. Det gjelder forst og fremst kynikere, epikureere og stoisismen, men ogsa nyplatonikeren Plotin i Sen-Antikken. Selv om alle 3 var store filosofere, hadde de ogsa forskjellige syn pa forskjellige ting. F.eks. var de ikke enige i metafysikken.

• Se hovedartikkel, Middelalderens filosofi

Middelalderens filosofi er forst og fremst kristelig i sin utforming. Det er vanlig a dele den inn i to faser, tidlig og sen middelalder. En del betydningsfulle emner er:

Blant de tidlige kirkefedre var Justin Martyr, Ireneus av Lyon, Origenes og Tertullian. Noe senere er det innenfor den vestlige kirke teologene og filosofene Ambrosius og hans elev Augustin som legger grunnlaget for mye av middelalderens filosofi.

I skolastikken moter vi Johannes Scotus Eriugena, Anselm av Canterbury, Peter Abelard, Thomas Aquinas, Roger Bacon, Johannes Duns Scotus og William av Ockham. Universaliestriden skulle prege mye skolastikernes filosofiske refleksjon.

I kjolvannet av renessansen, reformasjonen og den vitenskapelige revolusjonen oppstod de to filosofiske retningene rasjonalisme, framfort av blant annet franskmannen Rene Descartes, sakseren/(tyskeren) Gottfried Wilhelm Leibniz og nederlenderen/joden Baruch de Spinoza, og empirisme, framsatt av blant annet engelskmannen John Locke, iren George Berkeley og skotten David Hume. Disse la hovedvekt pa henholdsvis fornuften og erfaringen.

Ved slutten av opplysningstiden smeltet Immanuel Kant disse to retningene sammen til en syntese, ved a legge vekt pa aktiv bearbeiding av sanseinntrykkene (Kants trancendentale metafysikk). Tiden etter ham ble i stor grad preget av idealismen med representanter som Hegel og Schopenhauer, og marxismen med Karl Marx.

Det tyvende arhundres filosofi har vaert dominert av filosofer som Henri Bergson, Gottlob Frege, William James, John Dewey, Bertrand Russell, Ludwig Wittgenstein, Edmund Husserl, Martin Heidegger, Michel Foucault, Karl Popper og Thomas Kuhn.

• Filosofer
• Vitenskapsteori
• Filosofisk praksis

• Arne Naess Filosofiens historie 1. utgave 1961-62 ny utgave 2001 ISBN 9788215001449
• Lars Fr. H. Svendsen hva er filosofi, 2003 ISBN 9788215004105

• salongen.no - norsk nettidsskrift for filosofi og idehistorie
• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av filosof
• Digital bokkopi av Jan Tormod Dege: Ord og uttrykk i filosofien (Minerva, 1995)
• Wikisource: Ancient and Classical texts
• Norsk forening for rettsfilosofi ved www.ivr.no Arkivert 9. februar 2010 hos Wayback Machine.

Hentet fra <<https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Filosofi&oldid=25007765>>

Kategori:

• Filosofi

Skjulte kategorier:

• Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
• 1000 artikler enhver Wikipedia bor ha