Filosofi

Vestleg filosofi reknar opphavet sitt til det klassiske Hellas med naturfilosofane Thales fra Milet; etter han folgjer Anaksimander, Heraklit, Parmenides og Demokrit saman med andre forsokratiske tenkjarar.

Heretter folgde Sokrates, som vendte filosofien vekk fra naturen og mot mennesket. Den mest beromte eleven til Sokrates var idealisten Platon og eleven hans igjen var Aristoteles, som forsvarte empirien mot idealismen. Dei tre blir oftast rekna som vestens forste store filosofar.

I seinantikken var saerleg nyplatonismen populaer, med Plotin som forste hovudrepresentant. Den nyplatonske tradisjonen vart saerleg vidarefort i kristendommen, mens dei jodiske og muslimske filosofane hovudsakleg vidareutvikla den aristoteliske tradisjonen i kombinasjon med sterk vekt pa empiri og rasjonalisme. Saerleg viktige namn her er den muslimske filosofen Ibn Rushd, den persisk-muslimske filosofen al-Farabi og den jodiske filosofen Moses Maimonides.

I kjolvatnet av renessansen og den vitskaplege revolusjonen kom dei to filosofiske retningane rasjonalisme, forfekta av mellom anna Rene Descartes, Gottfried Wilhelm Leibniz og Baruch de Spinoza, og empirisme, forfekta av blant anna John Locke og David Hume. Desse la hovudvekt pa fornufta og erfaringa. Immanuel Kant lagde en syntese av desse to retningane, ved a leggje vekt pa aktiv bearbeiding av sanseinntrykka.

Filosofien pa 1900-talet var dominert av filosofar som Ludwig Wittgenstein, Gottlob Frege, Bertrand Russell, Martin Heidegger, Edmund Husserl, Donald Davidson, John Langshaw Austin, Kurt Godel og Michel Foucault. Ein av dei mest kjende norske filosofane fra denne tida er Arne Naess.

I denne perioden blei europeisk filosofi delt i to, med den sakalla <> filosofien representert av folk som Heidegger og Foucault, og Wittgenstein og Russell i den <> filosofien.^[1]