Claudius II

Claudius II (latin: Marcus Aurelius Valerius Claudius Augustus;^[2][3] fodt 10. mai 213, dod januar 270), vanligvis kjent som Claudius Gothicus, var romersk keiser i to ar, fra 268 til 270. I lopet av hans keisertid kjempet han med suksess mot alamannerne og fikk en knusende seier mot goterne i slaget ved Naissus. Claudius, som Maximinus Thrax for ham, var barbaropprinnelse. Etter et mellomspill med mislykkede aristokratiske romerske keisere siden Maximinus' dod, var Claudius den forste i en rekke toffe soldatkeisere som til sist klarte a gjenopprette Romerriket fra krisen i det tredje arhundret.^[4] Han dode etter et pestutbrudd, kanskje Cyprianus' pest, som herjet Romerrikets provinser.

Claudius' opphav var Illyricum.^[5] Han ble fodt den 10. mai 213,^[3] og var enten fra Sirmium in Pannonia Inferior eller fra Naissus Dardania (i Moesia Superior).^[6]

Claudius tjenestegjorde i den romerske haeren hele sitt voksne liv, og klatret i det militaere hierarkiet fram til keiser Gallienus gjorde ham til kommandant av sitt elitekavaleri (hipparchos)^[4] og til sist til sin nestkommanderende.^[7] I september 268 opplyses det at ble han forfremmet til militaer tribun^[8] med den keiserlige haeren som omringet usurpatoren Aureolus i Mediolanum.^[9] Midt under beleiringen sommeren 268 ble Gallienus myrdet. Det er ulike redegjorelser for mordet, men de fleste kildene er samstemte om at de fleste av hans egne folk onsket ham dod.^[10] Soldatene utropte Claudius til ny keiser^[3] og det var mistanke, men aldri bevist, at han var ansvarlig for mordet pa Gallienus.^[6] Claudius viste seg mindre blodtorstig da han ba senatet om a spare livene til Gallienus' familie og tilhengere. Claudius fikk den avdode keiseren guddommeliggjort og gravlagt i en familiegrav ved Via Appia. Han var mindre hoysinnet mot Romas fiender. Opproreren Aureolus forsokte a fa til en avtale med den nye keiseren, men da han overga seg til Claudius ble han drept av pretorianergarden.

Det er mulig at Claudius sikret sin posisjon og respekt hos soldatene ved a vaere fysisk sterk og saerlig grusom. Da han opptradte som bryter pa 250-tallet skal hans motstander ha tatt et ulovlig tak i skrittet hans under kampen og etter sigende skal Claudius ha slatt ut tennene ut av sin motstander. En annen legende forteller at Claudius slo ut tennene (igjen) pa en hest med ett eneste slag.^[11]

Pa den tiden da Claudius ble ny keiser var Romerriket i alvorlig far fra flere angrep, bade innenfor som utenfor sine grenser. Den mest alvorlige av disse var invasjon av gotere i Illyricum og Pannonia. Selv om Gallienus allerede hadde pafort dem nederlag i slaget ved Nestus^[12] I 268 eller 269 mottes en stor gotisk haer Claudius' soldater i slaget ved Naissus (i dagens Serbia).^[6] Sammen med sin kommandant for kavaleriet, Aurelianus, den framtidige keiser, ble goterne nedkjempet. Denne store seieren skaffet Claudius tilnavnet <> (<>),^[4] Goterne ble fordrevet tilbake over Donau av Aurelianus. Naer et arhundre gikk for de igjen utgjorde en trussel mot Romerriket.^[13]

Pa samme tid krysset en annen germanske stamme, alamannerne, over Alpene og angrep riket. Claudius reagerte raskt, omringet alamannerne i slaget ved innsjoen Benacus (Gardasjoen) sent pa hosten 268, noen fa maneder etter slaget ved Naissus.^[14] For denne seieren ble han belonnet med tittelen <>.^[6] Deretter vendte han oppmerksomheten mot det galliske riket, et utbryterrike i vest, styrt av en opprorer for de siste atte arene og besto mer eller mindre av Britannia, Gallia og Den iberiske halvoy. Han vant flere seirer og tok snart kontrollen over Hispania og opp til elven Rhone i Gallia.^[12] Det apnet opp for den endelige odeleggelsen av det gallisk riker under Aurelianus.^[6]

Imidlertid levde ikke Claudius lenge nok til a kunne oppfylle sin malsetting om forene alle de tapte territoriene av Romerriket. Sent i 269 reiste han til Sirmium^[3] og var forberedt pa a ga til krig mot vandalene som herjet romerske omrader i Pannonia.^[14] Han ble isteden syk, muligens koppersykdom eller kanskje Cyprianus' pest, og dode tidlig i januar 270.^[15] Det er muligens troverdig at han navnga Aurelianus som sin etterfolger, men han kan ogsa selv ha grepet makte. Uansett tok hans bror Quintillus makten i Roma for en kortere tid. Senatet guddommeliggjorde umiddelbart Claudius som <>.^[16]

En fortelling skrevet av Aurelius Victor, forfatter av en kortfattet historie om det romerske keiserriket, De Caesaribus, hevdet at Claudius hadde konsultert De sibyllinske bokene for hans krig mot goterne. Han gir hentydninger om at Claudius <>. Aurelius Victor viser oppfatningene til senatet overfor Claudius' forgjenger Gallienus som altfor slapp i sin religiose politikk.^[17]

Historia Augusta, som er i stor grad er lite troverdig, hevdet at Claudius og Quintillus hadde en annen bror ved navn Crispus. Gjennom den yngre broren hadde Claudius en niese ved navn Claudia som etter sigende skal ha vaert gift med Eutropius, og ble mor til Konstantius Klorus, far til Konstantin den store.^[18] Historikerne oppfatter dette som en genealogisk fabrikasjon med den hensikt a knytte familien til Konstantin til en velrespektert keiser.^[6]

Claudius Gothicus har blitt knyttet til sankt Valentinus (eller Valentin) siden middelalderen. Samtidige nedtegnelser av helgenens dader ble antagelig odelagt under kristenforfolgelsene under Diokletian tidlig pa 300-tallet.^[19] En fortelling om hans martyrium ble nedtegnet i Passio Marii et Marthae, et verk utgitt pa 400- ellet 500-tallet.^[19][20] Moderne historikere er samstemte i at fortellingene fra denne perioden er umulig a verifisere.^[19][20] Legenden viser til en <>, men den forste Claudius (dod 54 e.Kr.) bedrev ingen forfolgelser av kristne, og referansen er saledes antatt a kunne mene Claudius II, selv om denne keiseren tilbrakte det meste av sitt tid utenfor sitt rike.^[19] Helgenlegenden ble gjenfortalt i senere tekster. I Nurnbergkroniken fra 1493 lar keiseren en romersk prest bli martyr under en generell forfolgelse av kristne. Teksten hevder at sankt Valentinus ble slatt med koller og til sist halshogd for a gitt hjelp til kristne i Roma.^[19] Legenda Aurea fra 1260 forteller hvordan sankt Valentinus ikke ville a fornekte sin kristne tro for en <> i ar 270 og ble derfor halshogd.^[20] Ettersom den 14. februar markerer Valentinsdagen, en dag avsatt av den kristne kirke til minne om denne romerske presten og legen, men den historiske troverdigheten er tvilsom.^[21]

Primaere kilder

• Aurelius Victor: Epitome de Caesaribus
• Eutropius: Breviarium ab urbe condita
• Historia Augusta, Life of Claudius
• Johannes Zonaras: Compendium of History, utdrag Alexander Severus to Diocletian: 222-284
• Zosimus: Historia Nova

Sekundaere kilder

• Weigel, Richard D. (2001): <>, De Imperatoribus Romanis.
• Jones, A.H.M., Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD 260-395, Cambridge University Press.
• Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge.
• Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
• Curran, John R. (2000): Pagan City and Christian Capital: Rome in the Fourth Century. Oxford: Clarendon.
• Larue, Gerald A. (september 1999): <> i: The Humanist 1
• Meijer, Fik (2004): Emperors Don't Die in Bed. London: Routledge.

• (en) Claudius II - kategori av bilder, video eller lyd pa Commons
• Chisholm, Hugh, red. (1911): <> i: Encyclopaedia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.

• Romerske keisere
• Krisen i det tredje arhundret
• Fodsler i 213
• Dodsfall i 270

• Sider med referanser fra utsagn
• Enkeltmenn
• Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata
• Artikler med offisielle lenker fra Wikidata
• Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
• Sider som bruker magiske ISBN-lenker